Svein Tveitdals Klimablogg

De maktesløses arena

Einar Håndlykken spør meg i Energi Norges Bøoggstafett om hvordan miljøbevegelsen internasjonalt og FN-systemet ser på utbygging av fornybar energi? Er man for vindkraft helt til noen kommer og faktisk vil bygge ut en vindmøllepark? Eller tar organisasjonene konsekvensen av hva det innebærer å transformere samfunnet vårt over til en fornybar økonomi?

Jeg har arbeidet i FN-systemet i en mannsalder og deltatt på de fleste klimatoppmøtene, som nå i Durban er kommet til nr. 17 i rekken. Jeg har tillatt meg å kalle disse møtene, der deltakerantallet etter hvert nærmer seg 25000, for de maktesløses arena. De aller fleste forhandlere, interesseorganisasjoner, næringslivsrepresentanter, forskere og andre til stede, ønsker å få til en bindende avtale som redder jordas miljø, men resultatene uteblir fullstendig. Hvorfor?

Det enkle svaret er at statslederne, som for det meste sitter hjemme, ikke gir nødvendige mandat til sine miljøministre eller forhandlingsledere. Rike land, inklusive Norge, er selv ikke villige til å gå foran med å sette i gang nødvendige utslippsreduksjoner, og skylder på USA og Kina, som helt riktig er hovedpropper i prosessen. Men Obama ønsker åpenbart å føre en langt mer offensiv klimapolitikk uten å få det til, så vi må gå bak statslederne for å finne årsaken. I USA forhindrer en svært aktiv oljelobby mer offensiv satsing på fornybar energi. Et av resultatene er at Kina nå er dobbelt så store som USA på området grønn teknologi. Er det noen som lurer på hvem av dem som vil bli den økonomiske taperen på sikt?

FN har ikke mer myndighet enn det medlemslandene gir dem. Men i det øyeblikk medlemslandene ønsker å oppnå en klimaavtale, vil FN være en effektiv tilrettelegger gjennom klimakonvensjonen (UNFCCC). FN fremskaffer videre det vitenskapelige grunnlaget for klimapolitikken gjennom FNs klimapanel (IPCC). De har lenge fortalt oss hva som er nødvendig av utslippsreduksjoner for å begrense den globale oppvarmingen til to grader. Det internasjonale energibyrået (IEA) og OECD har nettopp bekreftet det FNs klimapanel har sagt siden 2007, at togradersmålet om kort tid vil være umulig å oppnå, og at vi er på vei inn i en irreversibel klimakatastrofe uten rask handling. I ettertid, når krisen kommer, vil det være umulig å hevde at vi ikke visste bedre. Dette kan vi i hovedsak takke FN for.

FNs klimapanel har også nylig lagt frem en rapport om fornybar energi. Her vises det til at inntil 77 % av verdens energiproduksjon i 2050 kan være fornybar om det tilrettelegges for dette. Det er altså ikke FN, men landenes manglende vilje til å følge FNs anbefalinger, som er problemet.

Men det finnes unntak. I 2006 innførte California en lov om å redusere klimagassutslippene med 25 %, til 1990-nivå innen 2020, og deretter med ytterligere 80 % innen 2050. “Når jeg kjempet for å bli guvernør for tre år siden, sa jeg at jeg ønsket å gjøre California til nummer en i kampen mot global oppvarming. Dette er noe vi skylder våre barn og barnebarn” sa Schwarzenegger under signeringene i San Francisco og Los Angeles i 2006. Etter dette har oljeindustrien kjempet hardt for å utsette forslaget, og har argumentert med at kutting av drivhusgasser vil true arbeidsplassene. Californias velgere avviste imidlertid, i en folkeavstemning i november i fjor, utsettelsesforslaget med 61 mot 39 %. Det var sannsynligvis lurt å gå foran med å velge fornybar-økonomien foran fossil-økonomien. Schwarzenegger kunne på Zerokonferansen fortelle at grønne arbeidsplasser innen fornybar energi hadde økt ti ganger mer enn i noen annen sektor i California i ettertid.

Striden i California har avslørt klare motsetninger mellom det å drive oljeindustri på tradisjonelt vis og aggressiv satsing på reduksjon av klimagasser og fornybar industri. Og det var også første gang velgerne fikk anledning til å avgjøre direkte. Valgresultatet gir håp for klimaarbeidet, og bør være en tankevekker også for den norske regjeringen. Kun 25 % av verdens kjente kull-, olje- og gassreserver kan utvinnes uten rensing hvis verden skal nå togradersmålet. Framtidas arbeidsplasser innen energiforsyning vil være på fornybarområdet. Norges avhengighet av olje- og gassektoren gir kortsiktig gevinst, men medfører stor risiko for at vi blir akterutseilt på sikt.

FNs klimapanel sier at rike land må kutte utslippene fra 25–40 %, sammenlignet med 1990, om verden skal begrense den globale oppvarmingen til to grader. Bruker man et føre var prinsipp, må kuttene være 40 %. Som et av de mest FN-vennlige landene bør Norge følge FNs råd om en rask reduksjon av klimagassutslippene og kraftig satsing på utbygging av fornybar energi. Bare en slik utvikling vil kunne løse klimaproblemet, samtidig som vi forsyner verdens fattige med nødvendig fornybar energi. Norge vil tjene på å gå foran i dette arbeidet. Raske utslippskutt vil føre til teknologisk innovasjon og utvikling av ny vare- og tjenesteproduksjon som lavutslippssamfunnet vil etterspørre. Nødvendige globale utslippskutt vil likevel tvinge seg fram, og vil bli dyrere for landene å gjennomføre jo lengre de venter.

Når det gjelder Håndlykkens spørsmål om den internasjonale miljøbevegelsen, er det klart at den bidrar positivt til å få til en ambisiøs klimaavtale. Jeg tror også den vil, parallelt med at klimakrisen blir tydeligere, nærme seg ZEROs posisjon slik som Håndlykken beskriver organisasjonens ”vilje til å strekke seg langt når det gjelder utbygging av fornybar energi, men setter grensen ved irreversible inngrep som påvirker biologisk mangfold”.

Siden jeg er sistemann i stafetten, velger jeg å utfordre Energi Norge til å gjennomføre lignende årlige debattstafetter i framtida. Takk for bra initiativ!

Av Svein Tveitdal

En strategi som går ut på å utsette norske utslippsreduksjoner så lenge som mulig er indirekte en støtte til å utsette en global klimaavtale om nødvendige og raske utslippsreduksjoner. Dette vil være ugunstig for miljvennlig industri i Norge som vil ha en fordel av at en ambisiøs global klimaavtale kommer på plass

Forrige ukes klimadebatt var preget Roar Flåthens utspill om at det blir for dyrt for Norge å ta de norske utslippskuttene som klimaforliket legger opp til. Samtidig presiserer LO-sjefen at han er tilhenger av de globale målene for å redusere utslipp av klimagasser. Så sent som i november i fjor fyrer han av følgende kraftsalve til Carl I Hagen i VG: ”Forutsetningen for å ha en meningsfull og fruktbar debatt om klimaendringene er at vi er enige om å legge faktisk kunnskap til grunn for klimadebatten. At vi er enige om å være føre var. At vi har en felles forståelse av at vi står overfor enorme utfordringer. Du kan ikke planlegge jordomsegling med folk som tror jorda er flat”. Men hva med å ”walk the talk”?.

I følge FNs klimapanel må de globale utslippene av klimagasser reduseres med inntil 85% innen 2050 for at vi skal kunne begrense den globale temperaturøkningen til to grader. Flåthens posisjon om at rike land som Norge skal slippe unna med mindre utslippsreduksjoner enn fattige land med lavere utslipp per innbygger er hovedårsaken til at de globale klimaforhandlingene står i stampe. Det var uenighet om fordeling av utslippskuttene som var hovedårsaken til at klimamøtet i København i 2009 havarerte, og at forhandlerne ikke kom videre i Cancun et år senere.

Da jeg arbeidet ved FNs miljøprogram i Nairobi diskuterte vi stadig utslippsreuksjoner med delegasjoner fra fattige land. Holdningen deres var at ”vi har rett til å gjøre som de rike har gjort, forbruke naturressurser for å komme ut av fattigdom, og rydde opp etterpå”. Det vil ikke være mulig å oppnå en tilstrekkelig global klimaavtale uten at rike land er villige til å redusere egne utslipp vesentlig mer enn det som ligger i det norske klimaforliket. Noe som Flåthen mener Norge ikke har råd til. Og hvem skulle i såfall ha råd?

Hovedårsaken til at rike land må redusere mest er som følger: I dag slipper rike og fattige land ut ca like my klimagasser totalt. Fattige land noe mer og øker mest. Altså må både rike og fattige land redusere sine utslipp betraktelig for å nå et felles mål på 85%. Rike land slipper ut ca. 15 tonn CO2 per innbygger og fattige tre tonn. Dersom vi skal følge forskernes råd om å stabilisere innholdet av klimagasser i atmosfæren på et nivå fremtidige generasjoner kan leve med, og vi i 2050 er 9 milliarder jordboere, vil det være ca. ett tonn å fordele til hver. Med et slikt utgangspunkt er det politisk umulig å oppnå en global klimaavtale der de fattige landene må redusere mest. Rike land må være innstilt på å redusere sine utslipp med mer enn 85% – hvor mye må det forhandles om.

Og det hjelper ikke å argumentere med at norske klimagassutslipp er ubetydelige i en global sammenheng. Selv om dette er riktig er det utrenkelig å få til et globalt klimaregime der små rike land får lov til å ha høye utslipp per innbygger bare fordi landet har en liten andel av de globale utslippene.

Flåthen begrunner sitt standpunkt med at utslippskutt i Norge vil føre til at miljøvennlig norsk industri kan bli tvunget til å flytte til utlandet, og at globale utslipp dermed vil øke. Det er vanskelig å se at dette argumentet holder. Gjennom en årrekke har norsk industri gjennom frivillige avtaler redusert sine utslipp av klimagasser betydelig. Norge ligger for eksempel sammen med Island på verdenstoppen når det gjelder lave CO2 utslipp per produsert tonn aluminium. En global avtale om raske utslippskutt vil gjøre denne industrien enda mer konkurransedyktig i Norge og gjøre kinesiske aluminiumsverk som slipper ut 8 ganger så mye CO2 per tonn produsert aluminium mer konkurranseutsatt.

Det er fullt mulig å gjennomføre de utslippskuttene som ligger i klimaforliket uten å legge ned miljøvennlig norsk industri. Samtidig med at fastlandsindustrien iføge SSB har redusert sine utslipp med 37% siden 1990 har olje og gassvirksomheten økt sine utslipp med 78% og veitrafikken med 30%. Det er her hovedkuttene må komme.

I løpet av de neste 30 årene må verden gjennom en gigantisk omstillingsprosess til framtidas lavutslippssamfunn. I denne omstillingen har norsk industri, som på en miljøvennlig måte leverer aluminium og silisium dette samfunnet vil trenge, alle forutsetninger for å lykkes. Denne industrien vil ha fordel av en sterkest mulig global klimaavtale, siden en slik avtale nødvendigvis må handle om betydelig økte priser på CO2-utslipp. Den norske utfordringen med lavutslippssamfunnet ligger snarere i en forestående reduksjon av arbeidsplasser innen olje- og gass sektoren. Dette bør kunne kompenseres gjennom opptrapping av arbeidsplasser innen fornybar energiproduksjon og miljøvennlig industri om en starter i tide. I fjor investerte Kina dobbelt så mye som USA i grønn teknologi med det resultat at veksten i Kinas økonomi drar ytterligere fra. Hovedansvaret ligger hos en tung oljelobby i USA.

En strategi som går ut på å utsette norske utslippsreduksjoner så lenge som mulig er indirekte en støtte til å utsette en global klimaavtale om nødvendige og raske utslippsreduksjoner. Dette vil være ugunstig for miljvennlig industri i Norge som vil ha en fordel av at en ambisiøs global klimaavtale kommer på plass.

Som den særdeles viktige samfunnsaktør LO-sjefen er, er jeg redd utspillet hans kan få en negativ innvirkning både på klimapolitikk og konkurranseevne. Vi bør kunne ha to tanker i hodet på en gang: full støtte til produksjon av fornybar energi og miljøvennlig industri lavutslippssamfunnet har behov for, kombinert med rask reduksjon av norske klimagassutslipp. Det er denne kombinasjonen som kan gjøre oss til politiske og økonomiske vinnere i framtida. Kraftige utslippskutt på hjemmebane må kombineres med finansiering av utslippskutt i fattige land. Om Flåthen støtter dette vil LO være på linje med den internasjonale fagbevegelsen – igjen.

Innen 2050 må globale utslipp av klimagasser reduseres med inntil 85%. Næringslivet er en hovedaktør for å gjennomføre denne gigantoperasjonen i praksis. Sammen med lokale myndigheter kan Agder gå foran i dette arbeidet, og gjøre regionen til en økonomisk og lokalpolitisk vinner.

Det globale bildet er entydig – verden trenger en radikal reduksjon i utslippene av klimagasser, og det må skje raskt. Analysen som forskerne er tilnærmet enige om støttes bredt av politikere og næringsliv. World Business Council for Sustainable Development (WBCSD), som er næringslivets viktigste globale organisasjon for bærekraftig utvikling, har nettopp lansert rapporten ”Visjon 2050”. Introduksjonen til rapporten som er signert av Storebrands direktør Idar Kreutzer sammen med toppsjefene i PricewaterhouseCoopers, Syngenta og Alcoa, beskriver et veikart mot en bærekraftig verden i 2050 som vil kreve ”fundamentale endringer i styringsstrukturer, økonomiske rammer, næringsliv og personlig adferd” . De skriver videre: ”..det ble klart at disse endringene er nødvendige, mulige å gjennomføre og bringer enorme muligheter for selskaper som bruker bærekraft som strategi”.

Rapporten sier de selskapene som vil være ledende i 2050 blir de som gjennom sin kjernevirksomhet hjelper samfunnet å mestre verdens største utfordringer. De har mestret å arbeide seg gjennom den radikale endringen i både interne selskapsverdier og restruktureringer som vil finne sted i markedet. Endringer som mange andre selskaper ikke har overlevd, og som har ført til at mange nye er kommet til.

WBCSD konkluderer med at næringslivet blir en nøkkelspiller i å løse klimakrisen, men at bedriftene ikke kan klare dette alene. Regjeringer, lokale myndigheter, det sivile samfunn og befolkningen må bli tilsvarende engasjert.

Slik er det også på Agder. Måten vi takler overgangen til lavutslippssamfunnet på, bestemmer hvor vellykket regionen vår vil bli i framtida. Endringene vi står overfor de neste tiår representerer betydelige trusler og muligheter for vårt lokale næringsliv. Vinnerne vil være de som bidrar best til endring av samfunnet i bærekraftig retning. Lokale myndigheter må støtte opp og samfunnslivet engasjeres.

Med utgangspunkt i denne tenkningen ble Klimapartnere etablert i 2009 med en visjon om å utvikle Agder til en robust og bærekraftig region. Hovedfokus er på næringslivets markedsmuligheter i overgangen til lavutslippssamfunnet, men lokale myndigheter, akademia og statlige institusjoner i regionen ble invitert til å delta. Etter to år har dette nettverket fått bedriftsmedlemmer fra en rekke bransjer som arkitektur, bygg og anlegg, elektronikk, energiforsyning, finans, helse, IKT, instrumentering, renovasjon, reiseliv, samfunnsplanlegging og transport. Alle disse sektorene vil bli viktige leverandører til lavutslippssamfunnet, og nettverket fokuserer på kunnskap og innovasjon rundt utvikling av klimavennlige produkter og tjenester. Eksempler på produkter og tjenester som allerede er under lansering av partnerne basert på ny kunnskap omfatter lavutslipp/0-utslippshus, avfallshåndtering, biogassproduksjon, energieffektivisering, klimavennlig transport, grønne konferanser, grønn IT, instrumentering i bygg, LED-belysning, klimavennlig arealplanlegging, klimainformasjon og klimaledelse.

Fra den offentlige siden deltar Kristiansand, Grimstad og Arendal, begge fylkeskommunene og fylkesmannen i Aust-Agder med statlige etater i regionen inklusive universitetet i nettverket. Til sammen sysselsetter disse virksomhetene nå 17,000 mennesker på Agder.
Både private og offentlige medlemmer av nettverket må utarbeide klimaregnskap og planer for reduksjon av egne utslipp og være miljøsertifiserte. Medlemmene viser gjennom dette at de tar klima på alvor, og er villige til å ”feie for egen dør” der de selv representerer en del av klimaproblemet. Mens lokale myndigheter og næringsliv spiller en beskjeden rolle i de internasjonale klimaforhandlingene, er alle enige om at klimaproblemet ikke lar seg løse uten aktiv medvirkning fra nettopp disse. Klimanettverkets regionale tilnærming og organisering har således allerede ført til betydelig nasjonal og internasjonal interesse. Miljøverndepartementet ønsker å bruke erfaringene til å utvikle en modell for klimanøytral statsforvaltning, og FNs miljøprogram har utpekt Klimapartnere som et eksempel til etterfølgelse.

I 2006 innførte California en lov om å redusere sine klimagassutslipp med 80% innen 2050. "Når jeg kjempet for å bli guvernør for tre år siden sa jeg at jeg ønsket å gjøre California til nummer en i kampen mot global oppvarming. Dette er noe vi skylder vår barn og barnebarn” sa Schwarzenegger under signeringene i San Francisco og Los Angeles i 2006.
I november i fjor avviste Californias velgere med 61% mot 39% et utsettelsesforslag om å vente med å iverksette disse planene på ubestemt tid. Hoveddrivkreftene bak utsettelsesforslaget var oljeindustrien som argumenterte med at kutting av drivhusgasser vil true arbeidsplassene, mens tidligere direktør i Califiornias miljøagentur og rådgiver til guvernør Schwarzenegger, Terry Tamminen, sier at ingenting kan være lenger fra sannheten: I perioden 1995 til 2006 økte antall grønne arbeidsplasser i California med 36 %, mens vekstraten for øvrige jobber var på 13 %.

I løpet av 40 år må vi redusere globale utslipp av drivhusgasser til ca 1 tonn per innbygger. Utslippene i Norge i dag er ca. 11 tonn per hode. Oppgaven er formidabel men gjennomførbar. Min grønne visjon for Agder er kunnskapsrike bedrifter som sammen med offensive offentlige samarbeidspartnere sørger for at regionen vår går foran i dette arbeidet. Da blir vi morgendagens politiske og økonomiske vinnere.

Hadde befolkningen hatt den samme kunnskapen som forskerne om trusselen klimaendringene representerer, ville vi se panikk eller i alle fall et unisont krav om handling i klimapolitikken. Men forskernes formidling av egne forskningsresultater på en forståelig og overbevisende måte er for dårlig. Dette utnyttes effektivt av krefter som ønsker kortsiktig populistisk gevinst på å fornekte et ubehagelig problem, eller som har direkte økonomisk gevinst av å forhindre tiltak som reduserer utslipp av klimagasser.

En hovedårsak til dette ligger i virkemåten til FNs klimapanel. Panelets hovedrapporter som kommer ca. hvert 5. år presenterer den beste kunnskapen vi har om klimaendringene. Rapporten består av ca. 3000 sider som oppsummeres i et ”sammendrag for beslutningstakere” som vedtas i plenum av FNs medlemsland. Men selv sammendraget på ca. 100 sider er så komplisert at det må betydelig bakgrunnskunnskap til for å kunne forstås. Men her slutter panelets mandat. De produserer ikke populærfremstillinger eller forenklinger som politikere eller publikum forstår. Forskerne er de mest troverdige til å formidle sin egen kunnskap, men dette overlates i hovedsak til media som har få spesialister på området samt interesseorganisasjoner.

En overveldende majoritet av forskere går god for klimapanelets rapporter. Ifølge en ny måling fra det nasjonale vitenskapsakademiet i USA er 97 av 100 forskere enige i at klimaendringer er menneskeskapte, og de 3 prosentene som er uenige har en gjennomsnittskompetanse lavere enn sine kolleger når det gjelder publisering og sitering. Dramatikken det er tilnærmet enighet om er bl.a.:
• Siden den industrielle revolusjonen har menneskene gjennom forbrenning av olje, kull og gass tilført atmosfæren så mye CO2 at kloden har blitt ca. 0,7 grader varmere.
• Dersom vi ikke reduserer forbruket av fossile brennstoffer raskt og radikalt vil temperaturen kunne stige med inntil 6 grader i dette århundret. Dette vil føre til en klimakatastrofe av dramatisk omfang.
• De fleste land mener smertegrensen for hva vi tåler av oppvarming er to grader. Små øystater som er direkte livstruet mener temperaturstigningen må begrenses til 1,5 Cº.
• For å begrense den globale oppvarming til 2- 2,4 Cº må de globale utslippene av drivhusgasser reduseres med 50-85% i forhold til 2000 innen 2050.
• Vi har svært liten tid på oss. Økning i de globale utslippene må stoppe i perioden 2000- 2015 og betydelige reduksjoner må deretter finne sted innen 2020.

Men når denne enkle oppsummeringen skal omsettes i politikk blir tolkingen uansvarlig. Det mest alvorlige her er hvordan usikkerhet håndteres. Der forskerne anbefaler 50-85% reduksjon av utslippene innen 2050 tror politikerne 50% holder. Jeg skvatt i stolen da statsminister Jens Stoltenberg i nyttårstalen for litt over et år siden beklaget at man ikke hadde blitt enige i København om å redusere de globale utslippene med 50%. Ikke 85%! Noe han for øvrig gjentar i sin nye bok Klimaparadokset. Det samme gjelder tidspunktet når økningen av utslippene må snus til reduksjon. Når forskerne sier mellom 2000 og 2015 sier politikerne 2015. Der forskerne på grunn av usikkerhet i prognosene gir et vindu, velger politikeren de minst ambisiøse målene, i klimapolitikken eksisterer ikke noe føre var prinsipp.

Hva er det som får verden til å reagere så ubesluttsomt når forskernes anbefalinger er så klare og enigheten om anbefalingene er så stor? Motekspertisen er noen få forskere med avvikende synspunkt og en liste i USA med 30,000 underskrifter som Carl I Hagen pleier å referere til. Alle som har en lavere universitetsgrad kan skrive seg på denne lista, og det er et under at den ikke inneholder flere navn. Eksempelvis er tusenvis av Klassekampens lesere kvalifisert til å skrive seg på.

Men profesjonelle motkrefter er sterke. For eksempel har USAs tredje rikeste familie, oljemilliardærene brødrene Koch, alene investert titalls millioner dollar til lobbing for oljeindustrien, mot fornybar industri og støtte til tankesmier som underminerer klimaforskning og forvirrer opinionen. Oljeselskaper som Chevron og Exxon bruker også store beløp på dette. Merk at disse selskapene ikke angriper klimapanelets rapporter direkte, til dette er kunnskapen for solid. Den mest vanlige teknikken er å sette opp hva skeptikere og useriøse kilder representerer mot det et overveldende flertall av forskere er enige om, og kreve balanse i debatten. Dette brukes også effektivt overfor media. Et godt eksempel var den direktesendte TV-debatten om klimaendringer arrangert av NRK før jul, der den eneste forskeren som var invitert var en skeptiker.

Kløften mellom det forskerne sier er nødvendig, og det verden produserer av klimapolitikk øker fortsatt. Det er ikke tilstrekkelig å overlate forskningsformidling til media og andre. For å snu utviklingen må forskerne mer på banen og forklare alvoret direkte til både politikere og opinion. Det sannsynlige må vektlegges og ikke usikkerhet. Normalsvar fra forskere er at det enkelte ekstremvær ikke kan kobles direkte til klimaendringer, som er riktig. Dette tas umiddelbart til inntekt av skeptikerne. Det er også mulig å si at det er sannsynlig at ekstremværet er påvirket av klimaendringer.

Et eksempel til etterfølgelse er fjorårets Sofieprisvinner James Hansen fra NASA, som i hele sin karriere har vært tydelig på alvoret i klimatrusselen og bl.a. kritisert både NASAs administrasjon og amerikanske myndigheter for å redigere pressemeldinger om arbeidet hans som får global oppvarming til å se mindre truende ut. Da jeg traff ham sist i fjor høst var han akkurat arrestert dagen før utenfor det hvite hus der han hjalp unge demonstranter med å gi vitenskaplig dekning for deres krav om å stoppe kullgruver i Apalakkene.

Vel hjemme fra Cancun tar jeg fram Agderpostens oppslag over to sider fra 27. november, der kulda meldes som ”dårlig nytt for klimaeliten i Cancun”. Agderposten har tydeligvis ikke fått med seg at antall varmerekorder langt overgår antall kulderekorder det siste tiåret, noe som burde være godt nytt ifølge avisas resonnement. Men det er jo vanlig å se verden fra egen navle inklusive det globale klimaproblemet.

Møtet i Cancun resulterte i noen viktige skritt videre på områder som finansiering, klimatilpasning, teknologioverføring og bevaring av regnskog. Men dessverre brakte heller ikke dette møtet enighet om de utslippsreduksjonene verden trenger for å berge kloden for en oppvarming som vil ha dramatiske konsekvenser. Men i motsetning til i København i fjor innser i alle fall ministrene at utslippskuttene er for små og må økes raskt. Entusiasmen fra miljøministrene, inklusive vår egen Erik Solheim over resultatet, må nok tolkes som at et sammenbrudd i forhandlingene hadde vært så mye verre. Og det er reelt håp om at neste års møte i Durban kan komme vesentlig lenger på nødvendige områder, der bindende og tilstrekkelige utslippskutt fra både rike og fattige land for å begrense oppvarmingen til to grader er det aller viktigste. Her er det svært langt igjen og vi har liten tid.

På klimakonferansene er det liten eller ingen debatt om det faglige grunnlaget for klimapolitikken. I hovedsak er det enighet om følgende:
• Siden den industrielle revolusjonen har menneskene gjennom forbrenning av olje, kull og gass tilført atmosfæren så mye CO2 at kloden har blitt ca. 0,7 grader varmere.
• Dersom vi ikke reduserer forbruket av fossile brennstoffer raskt og radikalt vil temperaturen kunne stige med inntil 6 grader i dette århundret. Dette vil føre til en klimakatastrofe av dramatisk omfang.
• De fleste land mener smertegrensen for hva vi tåler av oppvarming er to grader. Små øystater som er direkte livstruet mener temperaturstigningen må begrenses til 1,5 grader. Vi er trolig allerede for sent ute til å oppnå dette.
• For å nå togradersmålet må de globale utslippene av drivhusgasser reduseres med 50-85% i forhold til 1990 innen 2050. Vi har da kun 1-2 tonn per person igjen å forbruke årlig. I Norge forbruker vi i dag ca. 11 tonn per person i året.
• Vi har svært liten tid på oss. Økning i de globale utslippene må stoppe før 2015 og betydelige reduksjoner må deretter finne sted innen 2020.

Under forutsetning av at vi skal nå togradersmålet var prislappen på manglende handling i København ifølge det internasjonale energibyrået IEA på 6000 milliarder kroner det første året. Dette vil øke for hvert år vi ikke får en tilstrekkelig avtale på plass. Vår generasjon driver i dag på neste generasjons regning for første gang i moderne historie. Kostnadene forbundet med en tilstrekkelig avtale er av britenes økonomiske rådgiver Sir Nicholas Stern beregnet til 2% av det globale bruttonasjonalproduktet. En dobling siden ”Sternrapporten” ble lagt frem for 4 år siden. Dette fikk den britiske klima- og energiministeren Chris Huhne til å spørre forsamlingen i Cancun om de var villige til å betale en brannforsikring på to prosent hvis det var 90% sannsynlig at huset deres ville brenne.

Hva er det som får verden til å reagere så ubesluttsomt når forskernes anbefalinger er så krystallklare og enigheten om anbefalingene er så stor, og prisen fortsatt overkommelig? Motekspertisen er noen få forskere med avvikende synspunkt og en liste i USA med 30,000 underskrifter som Carl I Hagen pleier å referere til. Alle som har en lavere universitetsgrad kan skrive seg på denne lista, og det er et under at den ikke inneholder flere navn. Eksempelvis er noen tusen av Agderpostens lesere kvalifisert til å skrive seg på.

”Miljøbevegelsen må nok reorientere seg i mindre abstrakt og fundamentalistisk retning” skriver Agderposten. Muligens et velment råd, men situasjonen er nok ikke så enkel. Et hovedproblem er mangel på kunnskap hos opinion og media. Hadde befolkningen hatt den samme innsikten i klimatrusselen som forskerne ville kravet til handling vært unisont. Her er motkreftene sterke. For eksempel har USAs tredje rikeste familie, oljemilliardærene Brødrene Koch, alene investert titalls millioner til tankesmier som underminerer klimaforskning og forvirrer opinionen. Den mest vanlige teknikken er å sette opp det enkelte forskere og useriøse kilder representerer mot det et overveldende flertall av forskere er enige om. Dette brukes også effektivt overfor media.

Min hovedoppgave i Cancun var å presentere Klimapartnere fra Agder på et seminar arrangert av en rekke FN-organisasjoner. Eksempler på hvordan fylkesadministrasjoner og byadministrasjoner her er i ferd med å redusere sine utslipp av CO2 ned mot 250 kg per ansatt ble sett på som imponerende. Dette innebærer bl.a. omfattende energieffektivisering, 100% utfasing av oljekjeler, og reduksjon av utslipp fra bilparken med 95% over ti år. Og når store deler av næringslivet samarbeider om tilsvarende mål og utvikler varer og tjenester for lavutslippssamfunnet, gjør dette Agder til en interessant region i klimasammenheng. Eksemplene jeg brukte i Cancun fra privat sektor var Nettbuss sitt arbeid for å redusere utslipp per passasjerkilometer og Thon hotells nye konsept for grønne konferanser, og det finnes mange flere blant partnerbedriftene. Klimapartnere vil bli brukt av FN som et eksempel til etterfølgelse for andre regioner. Agerpostens kommentar er at her har man stort sett bare kjøpt strøm med opprinnelsesgaranti og klimakvoter.

Som en liten nasjon spilte Norge en viktig rolle i Cancun. Som en liten region bidro Agder også i beskjeden grad. At Agderposten som en betydelig regionalavis og opinionsdanner bidrar over to sider til å ironisere over kunnskap og lokal innsats tas til etterretning. Men det er trist når temaet som velges trolig er det viktigste menneskeheten står ovenfor i øyeblikket.

Californias velgere avviste tirsdag med 61% mot 39% et nytt lovforslag som ønsket å utsette delstatens planer om å redusere utslippet av drivhusgasser.

I 2006 innførte California en lov (AB32) om å redusere sine klimagassutslipp med 25% til 1990 nivå innen 2020 og deretter med ytterligere 80% innen 2050.

“Når jeg kjempet for å bli guvernør for tre år siden sa jeg at jeg ønsket å gjøre California til nummer en i kampen mot global oppvarming. Dette er noe vi skylder vår barn og barnebarn” sa Schwarzenegger under signeringene i San Francisco og Los Angeles i 2006.

Utsettelsesforslaget (P23) ønsket å vente med å iverksette disse planene til Californias arbeidsledighet var nede i 5,5% i 4 kvartaler på rad, et nivå en ikke har sett siden 70-tallet. Arbeidsledigheten er nå på 12,4 %, og P23 ville ha utsatt planene på ubestemt tid.

Hoveddrivkreftene bak utsettelsesforslaget var oljeindustrien som finansierte 98% av kampanjen som støttet P23. Hele 89% av støtten kom utenfra California anført av de Texas-baserte oljegigantene Valero og Tesoro.

Oljeindustrien argumenterte med at kutting av drivhusgasser vil true arbeidsplassene mens tidligere direktør i Califiornias miljøagentur og rådgiver til guvernør Schwarzenegger, Terry Tamminen, sier at ingenting kan være lenger fra sannheten: ”Solindustrien i California har skapt tusenvis av arbeidsplasser under finanskrisen”. De fleste uavhengige eksperter er enige med Schwarzenegger og hans rådgivere. I perioden 1995 til 2006 økte antall grønne arbeidsplasser med 36 %, mens vekstraten for øvrige jobber var på 13 %.

Innføringen av AB32 er beregnet å koste California, verdens 12. største økonomi, ca.150 milliarder kroner, men kan føre til at ”den gylne stat” kan bli en økonomisk og politisk vinner i framtida.

Striden I California har avslørt klare motsetninger mellom det å drive oljeindustri på tradisjonelt vis og aggressiv satsing på reduksjon av klimagasser og fornybar industri. Det er første gang velgerne avgjør direkte i en slik strid. Valgresultatet gir håp for klimaarbeidet. Og jeg håper også det kan være en tankevekker til regjeringen vår som sier som Ole Brom ”ja takk begge deler”.

Dødsannonsen til klimaavtalen stod å lese i Aftenposten her om dagen. Statsminister Jens Stoltenberg tror det vil ta lenger tid enn han trodde før å få enighet om en global og ambisiøs klimaavtale. Kommentator Ola Storeng følger opp med å kalle Stoltenbergs utsagn for Tale ved graven. I graven ligger 20 års klimaforhandlinger, visstnok til ingen nytte. Både Stoltenberg og Storeng er mer pessimistiske enn miljøbevegelsen på sitt verste.

Vi skal være de første til å si at FN-forhandlingene går altfor tregt. Men det er heldigvis ikke riktig, som det står i Aftenposten, at FN-sporet har vært forsøkt i mer enn 20 år uten suksess. Det var disse forhandlingene som i 1997 førte til enighet om den første bindende klimaavtalen i verden – Kyotoprotokollen. Den kutter ikke utslippene nok, men så ble den også laget i en virkelighet der Al Gore ikke hadde fått noen Nobelpris, der klimarapportene var færre og mer usikre enn i dag og der det internasjonale klimasamarbeidet var yngre og mindre etablert. Likevel klarte man å komme til enighet – og det kan skje igjen.

Derimot er det dårlig med resultater å vise til for de fora som angivelig skal være alternativer til FN-prosessen. Det var for eksempel G8-møtet i fjor som dannet grunnlaget for den utskjelte København-erklæringen. Storeng påstår naturvernere og aktivister har solgt erklæringen som et skritt i retning av en forpliktende klimaavtale. Jeg har møtt mange naturvernere og aktivister, men ingen som har vært så til de grader nedsnødd at de mener København-erklæringen var et riktig steg på veien.

Hva er det så som skal til for at FN-sporet nok en gang skal kunne produsere enighet om en avtale? Faktum er at det handler om politisk vilje. Så lenge de rike landene ikke er villige til å ta sitt historiske ansvar og akseptere store nok kutt i utslippene, er en avtale umulig.

Med dagens usikkerhet om når en internasjonal klimaavtale vil komme på plass, bør politikerne satse på klimatiltak som både gir effekt i seg selv, og som samtidig bidrar til å gjøre det lettere å forhandle fram en global avtale. Dersom arbeidet med en ny avtale skulle mislykkes, vil man ha sikret at vi likevel har tatt noen skritt i riktig retning og at den nødvendige omstillingen mot et nullutslippssamfunn er i gang. Stoltenberg har selv mulighet til å arbeide for fire slike tiltak: Større utslippskutt på hjemmebane, nye ordninger for finansiering av klimatiltak i fattige land, og en videreføring av dagens internasjonale klimaavtale – Kyotoprotokollen og fortsatt satsing på bevaring av regnskogen.

Statsministerens pessimistiske "gravtale” kom etter at han hadde ledet det siste møtet i gruppa som skal finne ut hvordan det kan skaffes 100 mrd dollar i året til å finansiere klimatiltak i utviklingsland. Denne gruppa sitter på en viktig nøkkel til framgang i klimaforhandlingene. Motstanden mot å gjøre kutt bunner i at det koster penger. Hvis vi kan få en rettferdig fordeling av kostnadene er det meste løst. Og det rettferdige er at de som har tjent mest på klimakrisen, eller på utslippene som har gitt oss krisen, er de som må bla opp mest. Norge har gått foran og bevilget 3 mrd årlig til bevaring av regnskog. Det må vi fortsette med. Både fordi det gir resultater gjennom reduserte utslipp, og fordi det bidrar til framgang i forhandlingene om en ny avtale.

Stoltenberg tar til orde for flere mindre avtaler i påvente av den globale enigheten. Hvis det betyr at han er rede til å sette igjen USA og andre sinker på perrongen og gå videre sammen andre om større kutt i utslippene er det flott. Om Stoltenberg og andre statsledere vil kan det skje alt i desember i Mexico. Kyotoprotokollen forplikter mange rike land til å kutte sine utslipp i perioden 2008 – 2012. I Mexico kan landene enes om å forplikte seg til fem nye år med enda større kutt. Men da må Norge arbeide aktivt for en ny runde med Kyotoprotokollen. Det vil bidra til å redde dagens system med bindende utslippsmål fra en høyst usikker framtid. Samtidig vil det komme utviklingslandene i møte på et av deres viktigste krav, og dermed skape ny giv i forhandlingene.

Sist men ikke minst trengs det større innsats på hjemmebane – i Norge som i andre rike land. I vår ble den bebudede klimameldingen her hjemme utsatt i påvente av en global avtale. Vi kan ikke utsette de helt nødvendige kuttene lenger, i alle fall hvis vi ikke vet når det kommer en ny avtale. Forsinkelsene betyr bare at rike land som Norge må gjøre mer, og gjøre det fortere. Hvis ikke vil våre sjanser til å begrense klimatrusselen svekkes dramatisk. Konkrete utslippskutt gir oss både et bedre klima og langt større håp om å få på plass en global ambisiøs og forpliktende avtale. Bare slik kan den nødvendige globale klimaavtalen gjenoppstå fra de døde.

Denne uka møtes FNs medlemsland i Korea for å diskutere fremtiden til panelet. På agendaen står blant annet diskusjon av den uavhengige evalueringsrapporten som nylig ble lansert av FNs generalsekretær. Rapporten ble bl.a. bestilt etter massivkritikk mot klimapanelet etter avsløringer av faktafeil og mangelfull kildekontroll i beskrivelse av bresmelting i Himalaya.

Evalueringsapporten kommer med en rekke forslag til styrking av klimapanelet når det gjelder styring og ledelse, fagfellevurdering og kvalitetssikring, behandling av usikkerhet, kommunikasjon og innsyn. Den anviser også hvordan panelet i fremtiden gjennom bedre kvalitetssikring kan unngå feil som den i tilfellet Himalaya. Forøvrig den eneste faktafeilen som refereres. Om anbefalingene gjennomføres vil klimapanelet bli rustet opp til å få enda større tyngde og gjennomslagskraft for sine konklusjoner. Norge bør derfor ta en klar posisjon på møtet denne uka for innføring av tiltak foreslått i rapporten.
En kommer heller ikke utenom en vurdering av klimapanelets øverste ledelse. Det er nå på tide at klimapanelets leder, Rajendra Pachauri, som tidligere mottok Nobels fredspris på vegne av panelet trekker seg. Journalist Ole Mathismoen kommenterte dette karakteristisk i Aftenposten i forbindelse med lansering av evalueringsrapporten: ”En av verdens viktigste jobber må bekles av en person verden har nærmest unison tillit til”. Selv om Pachauri helt klart har blitt utsatt for usaklig kritikk stilles det spørsmål ved lederstilen hans. Og skal endringene som foreslås få rask effekt, kan dette neppe gjøres med tilstrekkelig tyngde av den som har ansvaret for nåværende prosesser og rutiner.
Rapporten anbefaler også styrking av klimapanelet kommunikasjonsressurser. Noe som er helt avgjørende for å stå imot mektige motkrefter. Ifølge Greenpeace brukte Koch industrier, Exxon og Chevron i perioden 2006 – 2009 over en milliard kroner på lobbing for olje og gass inklusive kampanjer for å diskreditere klimaforskning og satsing på fornybar energi. Klimapanelets sekretariat i Geneve har ca. et årsverk til disposisjon for å formidle innholdet i panelets rapporter. Kløften mellom hva forskerne sier er nødvendig for å unngå en fatal klimakatastrofe og det verdenssamfunnet har klart å produsere av klimapolitikk øker for hvert år som går. Klimaskeptikere som fornekter hva et klart flertall av forskere er enige om har bidradd i betydelig grad til dette. Et styrket klimapanel som rapporten anbefaler kan bidra til raskere og mer omfattende handling i bekjempelse av menneskeskapte klimaendringer. Tidsvinduet vi har til disposisjon blir mindre og mindre.

Svein Tveitdal, September 29 2010

When my wife and I met James Hansen yesterday in New York, he was just back from Washington DC where he the day before was arrested ouside the White House for protesting Appalachia mountaintop removal. Arrested included youth and Appalachian residents

After a march from Freedom Plaza and a rally at Lafayette Park, more than 100 staged a sit-in in front of the White House to demand President Obama follow his own science and end mountaintop mining.

James Hansen think it is time to ask the courts to order governments to present plans to phase down fossil fuel, and suggests to put a fee on carbon to be equally distributed back to the people to compensate for more expensive energy. The tax must be so high that renewable energy will be the most attractive solution.

His strong appeal can be read below:

James E Hansen: Equal Protection of the Laws

We hold this truth to be self evident – all people are created equal. That truth is the basis for equal protection of the laws – a right guaranteed by our Constitution. “all people” includes young people, mountain people, poor people. Our government was instituted to protect the law of all people.

We are gathered here today to draw attention to the failure of our government to protect the rights of people, and failure to provide equal protection of the laws. People have suffered long train of abuses, invariably with the same objective – to enrich the few at the expense of many.

First, the government is failing to protect the future of young people, knowingly allowing and even subsidizing actions that benefit the few at the expense of the public and at the expense of all life sharing this earth.

Second ,the legislative and executive branches of government knowingly propose actions that demonstrably and utterly fail to preserve our climate, and the environment for life.

Third, our government allows and contributes to great hoax, perpetrated on the public by money interests, aimed at confusing the public about the reality of climate change.

We are in danger of becoming the land for the rich and home of the bribe. More than 200 years after the founding of our nation, we face great moral crisis. Human-made climate change pits the rich and powerful against the young and unborn, against the defenseless, and against nature. The moral issue is comparable to slavery and civil rights. Solution for civil rights was provided by the combination of people in the streets and the courts, which provided equal protection of the laws and ordered desegregation.

Brave people have been standing up in West Virginia, in Kentucky. In Tennessee, in Utah, in Australia, in United Kingdom and around the world. But now is the time to go on the offensive. We should not be begging courts to forgive the brave people who protest. We must ask the courts to order the government to present plans to phase down fossil fuel emissions at a pace dictated by science, a pace stabilizing climate, preserving nature and a future for young people, providing young people equal protection for the laws. We can bring that case.

But we can win only if the public understands the situation, sees through the lies of the moneyed interests, sees what is needed to solve the problem.
As long as fossil fuels are the cheapest energy, we will not solve the addiction. There will be more mountain top removal, longwall mining, tar sands, deep ocean drilling, shale gas, seeking the last drop in the most pristine places. We must put a fee on carbon, collected from fossil fuel companies, with all proceeds distributed to the public. One hundred percent or fight!

Most people will get more in te monthly green check than they pay in increased energy prices. Our economy and innovations will be stimulated. We will move to clean energies. A coalition is building for a carbon fee with 100 percent distributed to the public in a monthly check. In October this coalition will launch a campaign, Million Letter March, gathering letters showing that the people insist on an honest equitable solution. Please join the march.
Let us resolve to have a rebirth – a rebirth of our nation, a rebirth of equality of opportunity, true equality – with a government of the people, by the people and for the people – all of the people.

Svein Tveitdal 29. september 2010

Da jeg møtte James Hansen i går i New York var han akkurat tilbake fra Washington DC der han dagen før ble lagt i håndjern og arrestert sammen med over hundre unge mennesker som protesterte mot åpen kullgruvedrift i Appalakkene.

President Obama har kalt denne gruvedriften en ”miljøkatastrofe”, og Hansen som allerede i 1989 advarte kongressen mot global oppvarming, deltok i demonstrasjonen foran det hvite hus for å be president Obama følge rådet fra sine egne forskere og stanse kulldriften.

Før dette hadde James Hansen holdt appell på Freedom Plaza. Han mener regjeringer må saksøkes for den urettferdigheten de påfører neste generasjon gjennom klimaendringer. For å løse klimaproblemet foreslår Hansen å innføre en flat skatt på alt forbruk av olje, gass og kull globalt. Skatten må være så høy at produksjon av fornybar energi blir lønnsom. Denne skatten deles så ut igjen til innbyggerne for å kompensere for dyrere energi. Den sterke appellen han holdt gjengis i sin helhet her:

James Hansen tale om likhet for loven:

Vi holder denne sannhet for selvinnlysende: at alle mennesker er skapt like!

Denne sannheten er fundamentet som sikrer alle samme lovbeskyttelse – en rett garantert av vår konstitusjon.

Alle mennesker” inkluderer unge mennesker, bygdefolk, fattige folk.

Vår regjering ble innsatt for å beskytte rettighetene til alle mennesker.

Vi samles her i dag for å rette oppmerksomheten mot vår regjerings manglende evne til å beskytte folks rettigheter, og til å sørge for likhet for loven.

Folk har lidd lenge nok under overgrep, alltid med det samme mål: å berike de få på bekostning av de mange.

For det første svikter regjeringen i å beskytte framtiden til unge mennesker, med viten og vilje tillater de, ja, til og med subsidierer tiltak som tilgodeser de få på bekostning av folket og på bekostning av skaperverket og alt liv som deler denne jord.

For det andre går både lovgivende og utøvend emakter, med viten og vilje tiltak som beviselig og fullstendig svikter det nødvendige vern av klima og miljø.

For det tredje tillater regjeringen, og er dermed skyld i den svindel og desinformasjon som pengesterke interesser driver med, i den hensikt å forvirre befolkningen om realitetene i klimaendringene.

Vi står i fare for å bli landet for de rike og hjemstedet til de korrupte.

Mer enn 200 år etter at vår nasjon ble grunnlagt står vi framfor en moralsk krise. Menneskeskapte klimaendringer setter de rike og mektige opp mot de unge og ufødte, mot de forsvarsløse og mot naturen.

Det moralske spørsmålet er sammenlignbart med slaveri og fundamentale menneskeretter.

Menneskerettighetene ble kjempet fram ved en kombinasjon av folk i gatene og domstolene, det ble sørget for likhet for loven og samme rettigheter for alle grupper mennesker. Modige mennesker har stått fram i Vest-Virginia, i Kentucky, i Tennessee, i Utah, i Australia, i Storbritannia og rundt om i verden.

Men nå er tiden moden for å gå på offensiven. Vi skal ikke anmode domstolene om å gi påtaleunnlatelse til modige folk som protesterer. Vi må be dem om å gi ordre til regjeringen om å presentere planer for utfasing av utslipp fra fossilt drivstoff i en takt som blir diktert av vitenskapen, dvs. en takt som stabiliserer klimaet, opprettholder naturen, gir en framtid for unge mennesker og lik beskyttelse for loven.

Vi kan få dette til. Men vi kan bare vinne dersom folket forstår situasjonen, gjennomskuer løgnene til pengeinteressene og forstår hva som trengs for å løse problemet.

Så lenge fossilt drivstoff er den billigste energien, vil vi ikke greie å løse problemet. Det vil bli mer nedhøvling av fjelltopper, kullgruvedrift, utvinning av tjæresand, boring på dyphav og skifergassutvinng, i jakt etter den siste dråpe på de mest utilgjengelige steder.

Vi må sette en avgift på karbon, samlet inn av energiselskaper, der alt blir gitt tilbake til folket. Ett hundre prosent eller kamp.

Folk flest vil da få mer i månedlig grønt bidrag enn de betaler i økte energipriser. Vår økonomi og nyskapning vil stimuleres. Vi vil bevege oss mot ren energi.

En bred koalisjon bygges nå opp for en karbonavgift der 100 prosent fordeles tilbake til folket hver måned. I oktober vil denne koalisjonen starte en kampanje – Million Letter March – for å legge press på myndighetene og vise at folket insisterer på en ærlig, rettferdig løsning. Bi med på marsjen!

Vi trenger en politisk fornyelse – en gjenfødelse av vår nasjon, en gjenfødelse for like muligheter for alle, for sann ikhet – med en regjering av folket, ved folket og for folket – hele folket!

Stått i Klassekampen 23. september
Svein@klima2020.no

Sommerens ekstremvær i Russland, Pakistan og Kina og nå i Brasil har reist debatt om hvorvidt disse katastrofene er påvirket av menneskeskapte klimaendringer. Brukes best tilgjengelig kunnskap er svaret et klart ja.

Forskning på området sammenfattes i den siste hovedrapporten fra FNs klimapanel. Rapporten sier det er sannsynlig (mer enn 66%) at global oppvarming fører til kraftigere hetebølger, flommer og sykloner. Klimamodeller er kompliserte, men den grunnleggende forklaringen er at temperaturøking skaper varmere og mer langvarige høytrykkssytemer som igjen fører til hetebølger og tørke. Prognosene fra klimapanelet beskriver med nærmest uhyggelig presisjon en forventet dobling av katastrofal tørke i Russland med skogbranner og reduserte avlinger. Videre forventes kraftigere flommer siden varmere luft gir økt fordampning fra vannoverflaten og kan holde på mer fuktighet. Når forholdene er de rette og denne fuktigheten utløses, kan vi få flomkatastrofer som den vi har sett i Pakistan.

Pakistans utenriksminister sa i FN i august at ”klimaendringer, med all dens alvor og uforutsigbarhet, har blitt en realitet for 170 millioner pakistanere”. WMO direktør Ghassem Asrar sa nylig om flomkatastrofen i Pakistan: ”Der er ingen tvil om at klimaendringer er en klart medvirkende faktor”. Men hvor mange flere slike katastrofer må vi gjennom før vi som ikke berøres direkte endrer adferd, og hvorfor er vi ikke i stand til å handle logisk basert på kunnskap i en så alvorlig sak? Klimadebatten dreier seg dessverre ikke om kunnskap, her er man tilnærmet enig, men om politikk. Klimakunnskap mottas og tilpasses ståsted, ikke etter hva et stort flertall av forskere mener. Med bortimot 50% klimatvilere i opinionen som utnyttes effektivt av populistiske politikere og fossil-lobbyister blir handlingslammelsen bortimot total.

Forsikringsselskapet Munich Re utarbeider sammen med FNs miljøprogram omfattende statistikk over totale og forsikrede tap fra ekstremvær. Tapene har økt signifikant de siste tiårene. Orkanen Katrine kostet 1000 milliarder kroner, hvorav halvparten var forsikret. Foreløpige beregninger etter flomkatastrofen i Pakistan viser tap på over 100 milliarder, mesteparten uforsikret og må dermed dekkes av de fattige selv. Representanter for mer enn 100 forsikringsselskaper lanserte denne uken en felles uttalelse rettet mot verdensledere og klimaforhandlere i regi av FN om økt handling for å tilpasse utviklingsland til klimaendringer. Forsikringsselskapene har mye å tilby, men dette potensialet kan bare utløses gjennom samhandling med regjeringer, bl.a. gjennom økt bruk av kunnskapsbasert risikoanalyse.

Men sammenhengen mellom klimaendringer og ekstremvær opptar forsikringsselskaper mer enn politikere. Det er rekordlave forventninger til neste klimatoppmøte i Mexico i desember. Vi er foreløpig ikke i stand til å handle på grunnlag av kunnskap om klimaendringer, muligens ikke før katastrofen er total.

Av Svein Tveitdal 8. September 2010

Nylig lanserte FNs generalsekretær en uavhengig evalueringsrapport av FNs klimapanel. Rapporten ble bestilt etter kritikk mot Klimapanelet i forbindelse med avsløringer av faktafeil og mangelfull kildekontroll i beskrivelse av issmelting i Himalaya. Ulovlig hacking av e-post fra forskere ved East Anglia universitetet i England tilknyttet Klimapanelet, og som indikerte at tekst som ”ufarliggjorde” klimaendringer ble fjernet, utløste også massiv kritikk av panelet og var med på å begrunne behovet for en evaluering.

Rapporten trigget umiddelbart hektisk debatt internasjonalt og i Norge. Klimaskeptikere rykket som ventet ut umiddelbart og brukte lanseringen til å så tvil om klimapanelets anbefalinger. Her hjemme sier Framskrittspartileder Siv Jensen ”Hva var det vi sa” og ”Nå viser det seg at de har tatt feil i svært mange tilfeller . Det burde borge for en mer edruelig debatt om klimaspørsmålet”.
Siv Jensen kan ikke ha lest rapporten som er tilgjengelig på nettet. Det er ingenting i rapporten som rokker ved grunnleggende konklusjoner eller alvoret i klimakrisen. Derimot foreslår rapporten en rekke forslag til styrking av klimapanelet når det gjelder styring og ledelse, fagfellevurdering og kvalitetssikring, behandling av usikkerhet, kommunikasjon og innsyn. Rapporten viser også hvordan panelet i fremtiden gjennom bedre kvalitetssikring skal unngå feil som ble gjort i forbindelse med rapportering om is-smelting i Himalaya, som for øvrig er den eneste faktafeilen som det refereres til i rapporten.

Rapporten anbefaler for øvrig ikke endring i konsensusprinsippet som mange mener fører til at klimapanelet blir for konservative i sine konklusjoner. Først må 830 forskere som er oppnevnt som forfattere til klimapanelets neste hovedrapport, hvorav 18 er norske, bli enige om en hovedtekst. Deretter må 194 medlemsland i FN bli enige om sammendragene uten å kunne endre substansen i teksten forskerne har blitt enige om.

Aftenposten mener på lederplass og i kommentar fra Ole Mathismoen at klimapanelets leder Rajendra Pachauri må gå av snarest. Dette får min støtte. Som Mathismoen skriver: ”En av verdens viktigste jobber må bekles av en person verden har nærmest unison tillit til”. Selv om Pachauri har blitt utsatt for usaklig kritikk stilles det spørsmål ved lederstilen hans. Og skal endringene som foreslås i rapporten få rask innføring og effekt, kan dette neppe gjøres med tilstrekkelig tyngde av den som har ansvaret for nåværende prosesser og rutiner. Neste plenum i klimapanelet er i Busan i Sør-Korea 11-14 oktober i år. Norge bør her ta en klar posisjon for en raskest mulig endring i panelets øverste ledelse av grunner beskrevet over.

Klimaskeptikere som bruker rapporten til å så tvil om alvoret i klimaendringene kan muligens høste kortsiktig gevinst og bidra til økt skepsis i opinionen og blant politikere uten grunnleggende klimakunnskap. Men om rapportens anbefalinger blir gjennomført vil klimapanelet bli rustet opp til å få enda større troverdighet og gjennomslagskraft for sine konklusjoner. Et hovedproblem siden panelet ble etablert for over 20 år siden har vært at kløften mellom hva forskerne sier er nødvendig for å unngå en fatal klimakatastrofe og det verdenssamfunnet har klart å produsere av klimapolitikk øker for hvert år som går. Klimaskeptikere som fornekter hva et klart flertall av forskere er enige om har bidradd i betydelig grad til dette. Et styrket klimapanel som rapporten anbefaler vil forhåpentligvis bidra til raskere og mer omfattende handling i bekjempelse av menneskeskapte klimaendringer. Tidsvinduet vi har til disposisjon for å unngå klimakatastrofe blir mindre og mindre.