Svein Tveitdals Klimablogg

De maktesløses arena

Einar Håndlykken spør meg i Energi Norges Bøoggstafett om hvordan miljøbevegelsen internasjonalt og FN-systemet ser på utbygging av fornybar energi? Er man for vindkraft helt til noen kommer og faktisk vil bygge ut en vindmøllepark? Eller tar organisasjonene konsekvensen av hva det innebærer å transformere samfunnet vårt over til en fornybar økonomi?

Jeg har arbeidet i FN-systemet i en mannsalder og deltatt på de fleste klimatoppmøtene, som nå i Durban er kommet til nr. 17 i rekken. Jeg har tillatt meg å kalle disse møtene, der deltakerantallet etter hvert nærmer seg 25000, for de maktesløses arena. De aller fleste forhandlere, interesseorganisasjoner, næringslivsrepresentanter, forskere og andre til stede, ønsker å få til en bindende avtale som redder jordas miljø, men resultatene uteblir fullstendig. Hvorfor?

Det enkle svaret er at statslederne, som for det meste sitter hjemme, ikke gir nødvendige mandat til sine miljøministre eller forhandlingsledere. Rike land, inklusive Norge, er selv ikke villige til å gå foran med å sette i gang nødvendige utslippsreduksjoner, og skylder på USA og Kina, som helt riktig er hovedpropper i prosessen. Men Obama ønsker åpenbart å føre en langt mer offensiv klimapolitikk uten å få det til, så vi må gå bak statslederne for å finne årsaken. I USA forhindrer en svært aktiv oljelobby mer offensiv satsing på fornybar energi. Et av resultatene er at Kina nå er dobbelt så store som USA på området grønn teknologi. Er det noen som lurer på hvem av dem som vil bli den økonomiske taperen på sikt?

FN har ikke mer myndighet enn det medlemslandene gir dem. Men i det øyeblikk medlemslandene ønsker å oppnå en klimaavtale, vil FN være en effektiv tilrettelegger gjennom klimakonvensjonen (UNFCCC). FN fremskaffer videre det vitenskapelige grunnlaget for klimapolitikken gjennom FNs klimapanel (IPCC). De har lenge fortalt oss hva som er nødvendig av utslippsreduksjoner for å begrense den globale oppvarmingen til to grader. Det internasjonale energibyrået (IEA) og OECD har nettopp bekreftet det FNs klimapanel har sagt siden 2007, at togradersmålet om kort tid vil være umulig å oppnå, og at vi er på vei inn i en irreversibel klimakatastrofe uten rask handling. I ettertid, når krisen kommer, vil det være umulig å hevde at vi ikke visste bedre. Dette kan vi i hovedsak takke FN for.

FNs klimapanel har også nylig lagt frem en rapport om fornybar energi. Her vises det til at inntil 77 % av verdens energiproduksjon i 2050 kan være fornybar om det tilrettelegges for dette. Det er altså ikke FN, men landenes manglende vilje til å følge FNs anbefalinger, som er problemet.

Men det finnes unntak. I 2006 innførte California en lov om å redusere klimagassutslippene med 25 %, til 1990-nivå innen 2020, og deretter med ytterligere 80 % innen 2050. “Når jeg kjempet for å bli guvernør for tre år siden, sa jeg at jeg ønsket å gjøre California til nummer en i kampen mot global oppvarming. Dette er noe vi skylder våre barn og barnebarn” sa Schwarzenegger under signeringene i San Francisco og Los Angeles i 2006. Etter dette har oljeindustrien kjempet hardt for å utsette forslaget, og har argumentert med at kutting av drivhusgasser vil true arbeidsplassene. Californias velgere avviste imidlertid, i en folkeavstemning i november i fjor, utsettelsesforslaget med 61 mot 39 %. Det var sannsynligvis lurt å gå foran med å velge fornybar-økonomien foran fossil-økonomien. Schwarzenegger kunne på Zerokonferansen fortelle at grønne arbeidsplasser innen fornybar energi hadde økt ti ganger mer enn i noen annen sektor i California i ettertid.

Striden i California har avslørt klare motsetninger mellom det å drive oljeindustri på tradisjonelt vis og aggressiv satsing på reduksjon av klimagasser og fornybar industri. Og det var også første gang velgerne fikk anledning til å avgjøre direkte. Valgresultatet gir håp for klimaarbeidet, og bør være en tankevekker også for den norske regjeringen. Kun 25 % av verdens kjente kull-, olje- og gassreserver kan utvinnes uten rensing hvis verden skal nå togradersmålet. Framtidas arbeidsplasser innen energiforsyning vil være på fornybarområdet. Norges avhengighet av olje- og gassektoren gir kortsiktig gevinst, men medfører stor risiko for at vi blir akterutseilt på sikt.

FNs klimapanel sier at rike land må kutte utslippene fra 25–40 %, sammenlignet med 1990, om verden skal begrense den globale oppvarmingen til to grader. Bruker man et føre var prinsipp, må kuttene være 40 %. Som et av de mest FN-vennlige landene bør Norge følge FNs råd om en rask reduksjon av klimagassutslippene og kraftig satsing på utbygging av fornybar energi. Bare en slik utvikling vil kunne løse klimaproblemet, samtidig som vi forsyner verdens fattige med nødvendig fornybar energi. Norge vil tjene på å gå foran i dette arbeidet. Raske utslippskutt vil føre til teknologisk innovasjon og utvikling av ny vare- og tjenesteproduksjon som lavutslippssamfunnet vil etterspørre. Nødvendige globale utslippskutt vil likevel tvinge seg fram, og vil bli dyrere for landene å gjennomføre jo lengre de venter.

Når det gjelder Håndlykkens spørsmål om den internasjonale miljøbevegelsen, er det klart at den bidrar positivt til å få til en ambisiøs klimaavtale. Jeg tror også den vil, parallelt med at klimakrisen blir tydeligere, nærme seg ZEROs posisjon slik som Håndlykken beskriver organisasjonens ”vilje til å strekke seg langt når det gjelder utbygging av fornybar energi, men setter grensen ved irreversible inngrep som påvirker biologisk mangfold”.

Siden jeg er sistemann i stafetten, velger jeg å utfordre Energi Norge til å gjennomføre lignende årlige debattstafetter i framtida. Takk for bra initiativ!