Svein Tveitdals Klimablogg

Vel hjemme fra Cancun tar jeg fram Agderpostens oppslag over to sider fra 27. november, der kulda meldes som ”dårlig nytt for klimaeliten i Cancun”. Agderposten har tydeligvis ikke fått med seg at antall varmerekorder langt overgår antall kulderekorder det siste tiåret, noe som burde være godt nytt ifølge avisas resonnement. Men det er jo vanlig å se verden fra egen navle inklusive det globale klimaproblemet.

Møtet i Cancun resulterte i noen viktige skritt videre på områder som finansiering, klimatilpasning, teknologioverføring og bevaring av regnskog. Men dessverre brakte heller ikke dette møtet enighet om de utslippsreduksjonene verden trenger for å berge kloden for en oppvarming som vil ha dramatiske konsekvenser. Men i motsetning til i København i fjor innser i alle fall ministrene at utslippskuttene er for små og må økes raskt. Entusiasmen fra miljøministrene, inklusive vår egen Erik Solheim over resultatet, må nok tolkes som at et sammenbrudd i forhandlingene hadde vært så mye verre. Og det er reelt håp om at neste års møte i Durban kan komme vesentlig lenger på nødvendige områder, der bindende og tilstrekkelige utslippskutt fra både rike og fattige land for å begrense oppvarmingen til to grader er det aller viktigste. Her er det svært langt igjen og vi har liten tid.

På klimakonferansene er det liten eller ingen debatt om det faglige grunnlaget for klimapolitikken. I hovedsak er det enighet om følgende:
• Siden den industrielle revolusjonen har menneskene gjennom forbrenning av olje, kull og gass tilført atmosfæren så mye CO2 at kloden har blitt ca. 0,7 grader varmere.
• Dersom vi ikke reduserer forbruket av fossile brennstoffer raskt og radikalt vil temperaturen kunne stige med inntil 6 grader i dette århundret. Dette vil føre til en klimakatastrofe av dramatisk omfang.
• De fleste land mener smertegrensen for hva vi tåler av oppvarming er to grader. Små øystater som er direkte livstruet mener temperaturstigningen må begrenses til 1,5 grader. Vi er trolig allerede for sent ute til å oppnå dette.
• For å nå togradersmålet må de globale utslippene av drivhusgasser reduseres med 50-85% i forhold til 1990 innen 2050. Vi har da kun 1-2 tonn per person igjen å forbruke årlig. I Norge forbruker vi i dag ca. 11 tonn per person i året.
• Vi har svært liten tid på oss. Økning i de globale utslippene må stoppe før 2015 og betydelige reduksjoner må deretter finne sted innen 2020.

Under forutsetning av at vi skal nå togradersmålet var prislappen på manglende handling i København ifølge det internasjonale energibyrået IEA på 6000 milliarder kroner det første året. Dette vil øke for hvert år vi ikke får en tilstrekkelig avtale på plass. Vår generasjon driver i dag på neste generasjons regning for første gang i moderne historie. Kostnadene forbundet med en tilstrekkelig avtale er av britenes økonomiske rådgiver Sir Nicholas Stern beregnet til 2% av det globale bruttonasjonalproduktet. En dobling siden ”Sternrapporten” ble lagt frem for 4 år siden. Dette fikk den britiske klima- og energiministeren Chris Huhne til å spørre forsamlingen i Cancun om de var villige til å betale en brannforsikring på to prosent hvis det var 90% sannsynlig at huset deres ville brenne.

Hva er det som får verden til å reagere så ubesluttsomt når forskernes anbefalinger er så krystallklare og enigheten om anbefalingene er så stor, og prisen fortsatt overkommelig? Motekspertisen er noen få forskere med avvikende synspunkt og en liste i USA med 30,000 underskrifter som Carl I Hagen pleier å referere til. Alle som har en lavere universitetsgrad kan skrive seg på denne lista, og det er et under at den ikke inneholder flere navn. Eksempelvis er noen tusen av Agderpostens lesere kvalifisert til å skrive seg på.

”Miljøbevegelsen må nok reorientere seg i mindre abstrakt og fundamentalistisk retning” skriver Agderposten. Muligens et velment råd, men situasjonen er nok ikke så enkel. Et hovedproblem er mangel på kunnskap hos opinion og media. Hadde befolkningen hatt den samme innsikten i klimatrusselen som forskerne ville kravet til handling vært unisont. Her er motkreftene sterke. For eksempel har USAs tredje rikeste familie, oljemilliardærene Brødrene Koch, alene investert titalls millioner til tankesmier som underminerer klimaforskning og forvirrer opinionen. Den mest vanlige teknikken er å sette opp det enkelte forskere og useriøse kilder representerer mot det et overveldende flertall av forskere er enige om. Dette brukes også effektivt overfor media.

Min hovedoppgave i Cancun var å presentere Klimapartnere fra Agder på et seminar arrangert av en rekke FN-organisasjoner. Eksempler på hvordan fylkesadministrasjoner og byadministrasjoner her er i ferd med å redusere sine utslipp av CO2 ned mot 250 kg per ansatt ble sett på som imponerende. Dette innebærer bl.a. omfattende energieffektivisering, 100% utfasing av oljekjeler, og reduksjon av utslipp fra bilparken med 95% over ti år. Og når store deler av næringslivet samarbeider om tilsvarende mål og utvikler varer og tjenester for lavutslippssamfunnet, gjør dette Agder til en interessant region i klimasammenheng. Eksemplene jeg brukte i Cancun fra privat sektor var Nettbuss sitt arbeid for å redusere utslipp per passasjerkilometer og Thon hotells nye konsept for grønne konferanser, og det finnes mange flere blant partnerbedriftene. Klimapartnere vil bli brukt av FN som et eksempel til etterfølgelse for andre regioner. Agerpostens kommentar er at her har man stort sett bare kjøpt strøm med opprinnelsesgaranti og klimakvoter.

Som en liten nasjon spilte Norge en viktig rolle i Cancun. Som en liten region bidro Agder også i beskjeden grad. At Agderposten som en betydelig regionalavis og opinionsdanner bidrar over to sider til å ironisere over kunnskap og lokal innsats tas til etterretning. Men det er trist når temaet som velges trolig er det viktigste menneskeheten står ovenfor i øyeblikket.