Svein Tveitdals Klimablogg

Dødsannonsen til klimaavtalen stod å lese i Aftenposten her om dagen. Statsminister Jens Stoltenberg tror det vil ta lenger tid enn han trodde før å få enighet om en global og ambisiøs klimaavtale. Kommentator Ola Storeng følger opp med å kalle Stoltenbergs utsagn for Tale ved graven. I graven ligger 20 års klimaforhandlinger, visstnok til ingen nytte. Både Stoltenberg og Storeng er mer pessimistiske enn miljøbevegelsen på sitt verste.

Vi skal være de første til å si at FN-forhandlingene går altfor tregt. Men det er heldigvis ikke riktig, som det står i Aftenposten, at FN-sporet har vært forsøkt i mer enn 20 år uten suksess. Det var disse forhandlingene som i 1997 førte til enighet om den første bindende klimaavtalen i verden – Kyotoprotokollen. Den kutter ikke utslippene nok, men så ble den også laget i en virkelighet der Al Gore ikke hadde fått noen Nobelpris, der klimarapportene var færre og mer usikre enn i dag og der det internasjonale klimasamarbeidet var yngre og mindre etablert. Likevel klarte man å komme til enighet – og det kan skje igjen.

Derimot er det dårlig med resultater å vise til for de fora som angivelig skal være alternativer til FN-prosessen. Det var for eksempel G8-møtet i fjor som dannet grunnlaget for den utskjelte København-erklæringen. Storeng påstår naturvernere og aktivister har solgt erklæringen som et skritt i retning av en forpliktende klimaavtale. Jeg har møtt mange naturvernere og aktivister, men ingen som har vært så til de grader nedsnødd at de mener København-erklæringen var et riktig steg på veien.

Hva er det så som skal til for at FN-sporet nok en gang skal kunne produsere enighet om en avtale? Faktum er at det handler om politisk vilje. Så lenge de rike landene ikke er villige til å ta sitt historiske ansvar og akseptere store nok kutt i utslippene, er en avtale umulig.

Med dagens usikkerhet om når en internasjonal klimaavtale vil komme på plass, bør politikerne satse på klimatiltak som både gir effekt i seg selv, og som samtidig bidrar til å gjøre det lettere å forhandle fram en global avtale. Dersom arbeidet med en ny avtale skulle mislykkes, vil man ha sikret at vi likevel har tatt noen skritt i riktig retning og at den nødvendige omstillingen mot et nullutslippssamfunn er i gang. Stoltenberg har selv mulighet til å arbeide for fire slike tiltak: Større utslippskutt på hjemmebane, nye ordninger for finansiering av klimatiltak i fattige land, og en videreføring av dagens internasjonale klimaavtale – Kyotoprotokollen og fortsatt satsing på bevaring av regnskogen.

Statsministerens pessimistiske "gravtale” kom etter at han hadde ledet det siste møtet i gruppa som skal finne ut hvordan det kan skaffes 100 mrd dollar i året til å finansiere klimatiltak i utviklingsland. Denne gruppa sitter på en viktig nøkkel til framgang i klimaforhandlingene. Motstanden mot å gjøre kutt bunner i at det koster penger. Hvis vi kan få en rettferdig fordeling av kostnadene er det meste løst. Og det rettferdige er at de som har tjent mest på klimakrisen, eller på utslippene som har gitt oss krisen, er de som må bla opp mest. Norge har gått foran og bevilget 3 mrd årlig til bevaring av regnskog. Det må vi fortsette med. Både fordi det gir resultater gjennom reduserte utslipp, og fordi det bidrar til framgang i forhandlingene om en ny avtale.

Stoltenberg tar til orde for flere mindre avtaler i påvente av den globale enigheten. Hvis det betyr at han er rede til å sette igjen USA og andre sinker på perrongen og gå videre sammen andre om større kutt i utslippene er det flott. Om Stoltenberg og andre statsledere vil kan det skje alt i desember i Mexico. Kyotoprotokollen forplikter mange rike land til å kutte sine utslipp i perioden 2008 – 2012. I Mexico kan landene enes om å forplikte seg til fem nye år med enda større kutt. Men da må Norge arbeide aktivt for en ny runde med Kyotoprotokollen. Det vil bidra til å redde dagens system med bindende utslippsmål fra en høyst usikker framtid. Samtidig vil det komme utviklingslandene i møte på et av deres viktigste krav, og dermed skape ny giv i forhandlingene.

Sist men ikke minst trengs det større innsats på hjemmebane – i Norge som i andre rike land. I vår ble den bebudede klimameldingen her hjemme utsatt i påvente av en global avtale. Vi kan ikke utsette de helt nødvendige kuttene lenger, i alle fall hvis vi ikke vet når det kommer en ny avtale. Forsinkelsene betyr bare at rike land som Norge må gjøre mer, og gjøre det fortere. Hvis ikke vil våre sjanser til å begrense klimatrusselen svekkes dramatisk. Konkrete utslippskutt gir oss både et bedre klima og langt større håp om å få på plass en global ambisiøs og forpliktende avtale. Bare slik kan den nødvendige globale klimaavtalen gjenoppstå fra de døde.