Svein Tveitdals Klimablogg

Av Svein Tveitdal 8. September 2010

Nylig lanserte FNs generalsekretær en uavhengig evalueringsrapport av FNs klimapanel. Rapporten ble bestilt etter kritikk mot Klimapanelet i forbindelse med avsløringer av faktafeil og mangelfull kildekontroll i beskrivelse av issmelting i Himalaya. Ulovlig hacking av e-post fra forskere ved East Anglia universitetet i England tilknyttet Klimapanelet, og som indikerte at tekst som ”ufarliggjorde” klimaendringer ble fjernet, utløste også massiv kritikk av panelet og var med på å begrunne behovet for en evaluering.

Rapporten trigget umiddelbart hektisk debatt internasjonalt og i Norge. Klimaskeptikere rykket som ventet ut umiddelbart og brukte lanseringen til å så tvil om klimapanelets anbefalinger. Her hjemme sier Framskrittspartileder Siv Jensen ”Hva var det vi sa” og ”Nå viser det seg at de har tatt feil i svært mange tilfeller . Det burde borge for en mer edruelig debatt om klimaspørsmålet”.
Siv Jensen kan ikke ha lest rapporten som er tilgjengelig på nettet. Det er ingenting i rapporten som rokker ved grunnleggende konklusjoner eller alvoret i klimakrisen. Derimot foreslår rapporten en rekke forslag til styrking av klimapanelet når det gjelder styring og ledelse, fagfellevurdering og kvalitetssikring, behandling av usikkerhet, kommunikasjon og innsyn. Rapporten viser også hvordan panelet i fremtiden gjennom bedre kvalitetssikring skal unngå feil som ble gjort i forbindelse med rapportering om is-smelting i Himalaya, som for øvrig er den eneste faktafeilen som det refereres til i rapporten.

Rapporten anbefaler for øvrig ikke endring i konsensusprinsippet som mange mener fører til at klimapanelet blir for konservative i sine konklusjoner. Først må 830 forskere som er oppnevnt som forfattere til klimapanelets neste hovedrapport, hvorav 18 er norske, bli enige om en hovedtekst. Deretter må 194 medlemsland i FN bli enige om sammendragene uten å kunne endre substansen i teksten forskerne har blitt enige om.

Aftenposten mener på lederplass og i kommentar fra Ole Mathismoen at klimapanelets leder Rajendra Pachauri må gå av snarest. Dette får min støtte. Som Mathismoen skriver: ”En av verdens viktigste jobber må bekles av en person verden har nærmest unison tillit til”. Selv om Pachauri har blitt utsatt for usaklig kritikk stilles det spørsmål ved lederstilen hans. Og skal endringene som foreslås i rapporten få rask innføring og effekt, kan dette neppe gjøres med tilstrekkelig tyngde av den som har ansvaret for nåværende prosesser og rutiner. Neste plenum i klimapanelet er i Busan i Sør-Korea 11-14 oktober i år. Norge bør her ta en klar posisjon for en raskest mulig endring i panelets øverste ledelse av grunner beskrevet over.

Klimaskeptikere som bruker rapporten til å så tvil om alvoret i klimaendringene kan muligens høste kortsiktig gevinst og bidra til økt skepsis i opinionen og blant politikere uten grunnleggende klimakunnskap. Men om rapportens anbefalinger blir gjennomført vil klimapanelet bli rustet opp til å få enda større troverdighet og gjennomslagskraft for sine konklusjoner. Et hovedproblem siden panelet ble etablert for over 20 år siden har vært at kløften mellom hva forskerne sier er nødvendig for å unngå en fatal klimakatastrofe og det verdenssamfunnet har klart å produsere av klimapolitikk øker for hvert år som går. Klimaskeptikere som fornekter hva et klart flertall av forskere er enige om har bidradd i betydelig grad til dette. Et styrket klimapanel som rapporten anbefaler vil forhåpentligvis bidra til raskere og mer omfattende handling i bekjempelse av menneskeskapte klimaendringer. Tidsvinduet vi har til disposisjon for å unngå klimakatastrofe blir mindre og mindre.