Svein Tveitdals Klimablogg

Av Svein Tveitdal 16. august 2010

Siste gang FN var på sporet til å finne en løsning på klimakrisen var på klimatoppmøtet på Bali i 2007. En løsning som gir bestått er å få til en global klimapolitikk som begrenser den globale oppvarmingen til to grader. Møtet på Bali la føringer om hva som skulle til for å få til nødvendige bindende tiltak i København to år senere for å nå dette målet. Rike land må redusere sine utslipp med mellom 25 og 40% i forhold til 1990 innen 2020. De fattige landene må videre redusere sine utslipp med 15-30% i forhold til om ingen tiltak ble iverksatt. Dersom en mener det er uforsvarlig å gamble med klodens framtid må vi bruke måltallene 40% og 30% henholdsvis.

I desember i fjor totalhavarerte Københavnmøtet. Ingen bindende avtaler ble oppnådd . De rike landene la på bordet reduksjonstilbud som ble oppsummert til å gi reduksjoner på mellom 12 og 19%, og forpliktelsene fra fattige land som venter på forpliktelser fra de rike uteble på møtet.
Etter København er det gjennomført tre forhandlingsrunder i Bonn, og den siste runden før neste toppmøte i Mexico i Desember blir i Kina i oktober.

Status er faktisk ytterligere forverret siden København. Forpliktelsene fra de rike landene er ytterligere noe svekket og det er smutthull i et eventuelt opplegg som gjør utslippsreduksjoner vanskelige å kontrollere. Resultatet er at vi er på vei mot 3-4 grader oppvarming i dette århundret, vi har mistet tre usedvanlig viktig år med handling etter Bali og verden går mot klimakatastrofe som det snart er for sent å stoppe.

Her er tre årsaker til at FN til de grader har mislykkes:

1. Fattige land er ikke villige til å gjøre noe før de rike går foran blant annet av følgende grunner: Fattige land slipper nå ut omtrent like mye som rike land totalt men mye mindre per hode. Videre kommer hovedmengden av de akkumulerte utslippene til atmosfæren fra de rike industrilandene. Når jeg jobbet ved FNs miljøprogram i Nairobi hadde vi besøk av en rekke delegasjoner fra fattige land. Deres posisjon var at ”vi vil gjøre som dere, forbruke nødvendige naturressurser for å bli rike og rydde opp etterpå”. De rike må gå foran, ikke bare med penger men med egne kraftige utslippskutt før klimaproblemet har en sjanse til å lykkes.

2. Til tross for stadig sterkere advarsler fra forskerne er klimaskeptikerne på offensiven. Den brutale og ubehagelig sannhet forskerne formidler om klimaendringer er det mange som nekter å ta inn over seg. Fornekting ser ut til å være en menneskelig forsvarsmekanisme som bare øker når trusselbilder blir klarere. Klimaskeptikerne har blitt brukt som et ”våpen” i forhandlingene fra de landene som er mot en bindende klimaavtale. ”De bruker skeptikere og vanskelig termer for å tåkelegge forhandlingene” sa Rachmat Witoelar, klimarådgiver til presidenten i Indonesia i forrige uke.

3. Foreløpig er verdensopinionen ingen viktig pådriver mot en tilstrekkelig klimaavtale. Det ser ikke ut til at befolkningen reagerer før klimaendringene kjennes på kroppen. Må vi kanskje håpe på en middels katastrofe før utviklingen kommer helt ut av kontroll? Ifølge den irske journalisten og økonomen David McWilliams ser vi en parallell i finanskrisen. Til tross for advarsler ventet vi til krisen kom. ”Vi opptrer sykelig, nesten til det dødelige, ute av stand til å handle før der er en krise”. Etter de store skogbrannene i Russland meldes det om sterkere mobilisering mot klimaendringer både fra forskere og berørt befolkning i Russland, men det er 190 andre land i FN-systemet som skal bli enige.

Før vi ser en endring i holdningene beskrevet ovenfor vil FN, som ikke er sterkere enn det medlemslandene blir enige om, kunne løse klimakrisen. Den positive siden er at dette nok vil skje veldig raskt når krisesignalene blir tydelige nok. Den dårlige nyheten er imidlertid at det ser ut til at dette vil skje for sent. Hvert år vi er i ferd med å miste nå vil føre til økende og ubotelig skade for de neste generasjonene.